Språkdebatt og Språkinnlegg i Norge og Norden på 1800-tallet

Grunnloven ble i 1814 skrevet på nynorsk. Norge hadde tidligere vært i union med Sverige med det var den norske Ivar Aasen som dannet det norske språket. Derfor ble det kampsak for hvilket skriftspråk vi skulle ha.

Norge, Finland og Færøyene har det til felles at de alle har vært i union med et annet nordisk land, enten Sverige eller Danmark. Derfor hadde alle disse landene problemer med skriftspråket. Sverige og Danmark hadde ikke det, siden de fortsatte å holde på nasjonalspråket deres. De hadde ingen å bli uavhengig av, og derfor følte de ikke at de trengte å dane nytt språk.

Dikteren Henrik Wergeland og historikeren Peter Andreas Munch levde på denne tiden. De har begge stor innflytelse får språkdebatten. Wergeland, fordi han skrev dikt på det nye norske språket, og Peter er kjent for å skildre Norges historie helt fra oldtiden, og dette gjorde at folk så forskjellfra oldtiden og nå (1800-tallet).

Asbjørnsen og Moe sine eventyr fortellinger har hatt mye å si for utviklingen av det norske språket. Dette er fordi de skrev eventyr, og disse eventyrene ble veldig kjente i hele Norge. Folk husket eventyrene muntlige, og eventyrene var skrevet på nynorsk. De som leste fortellingene leste på nynorsk. Derfor fikk folkene lese og huske nynorsken gjennom eventyrene.

Knud Knudsen levde på 1800-tallet og var en kjent språkforsker. Han mente at man ikke måtte endre det norske språket for fort, for da ville folk glemme det. Han mente man måtte endre språket gradvis.

Sigbjørn Obstfelder og “Jeg ser”

På 1890 tallet var det noen forfattere og kunstnere som brøt den tradisjonelle formen for diktning og kunst. Disse tradisjon bryterne blir kalt nyromantikere. En av disse nyromantikerne er Sigbjørn Obstfelder.

Obstfelder levde 1866-1900 og er en kjent dikter. Mest kjent er han for sin diktsamling Digte. Han regnes som nyromantiker, men også var han blant de første modernistene. Han blir regnet som nyromantiker fordi mange av hans dikt handler om mystisk-religiøse forbindelser mellom menneske, natur og guddom. Obstfelders dyrket sjangeren prosadikt, ved å skrive med mange dikt med lyrikk, rytmer og klanger. På denne måten kjennetegnes han som symbolist og impresjonist. Det som ikke gjør han til symbolist er at han ikke bygger diktene sine så ofte rundt symboler. Det han ofte skriver om i diktene sine er ofte undringer av den verden vi lever i. Han bruker ikke metaforer o. l. men undrene kommentarer. Et godt eksempel på et av han undrende dikt er hans mest kjente Jeg ser.

Det er ikke bare at diktene han var undrende som gjorde han til nyromantiker. Han fulgte ikke den tidligere epokens lyriske dikt form. Hans fleste dikt hadde ikke den tradisjonelle rimen eller rytmen- han fant på sin egen måte å rime på. Han holdt ikke faste versformer, brukte ufullstendige setninger, og brukte utrop og uforutsigbare sprang i logikken. Han valgte å skrive om nye temaer som ofte var upoetisk hverdagslige. Han valgte også å bruke ord som skilte seg ut.

Dette er diktet Jeg ser:

Jeg ser paa den hvide himmel,

jeg ser paa de graablaa skyer,

jeg ser paa den blodige sol.

 

Dette er altsaa verden.

Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høie huse,

jeg ser paa de tusende vinduer,

jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.

Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,

jeg ser paa de smilende damer,

jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er vist kommet paa en feil klode!

Her er saa underligt...

Dette diktet er veldig tydelig preget av modernistiske trekk. Diktet har ingen tydelig form, og versene har forskjellig antall verselinjer. Det har verken bokstavrim eller enderim, og ikke rytme. Ingen språklige bilder som symboler, metaforer og sammenlikninger er brukt. Obstfelder har like vel skrevet et dikt. Han har skrevet et modernistisk dikt. I første linje skriver han at han ser på himmelen, de gråblå skyene og den blodrøde sola. Han skriver om noe han gjør, og det er noe vakkert ved det, som gir leseren en varm følelse. En blodig rød sol virker varm, og det føles trygt. I neste vers kommer vi inn i tankene hans, “dette er altså verden. Dette er altså klodens hjem.” Denne undringen er et svært typisk modernistisk trekk. Av å lese dette fikk jeg en ytre følelse. Jeg fikk et bilde i hodet- at jeg er svært liten på denne jorda, og jeg følte meg merkelig plassert på denne kloden. Videre skriver han i et eget vers, “En regndråpe!” Dette er et utrop, og dette var ikke vanlig å ha med i diktene før modernismen. Han skriver at han ser på de høye husene, alle vinduene og kirketårnet langt unna. Han befinner seg i en bygd eller by. Igjen, kommer vi inn i tankene han, han undrer seg over jorden som er menneskenes hjem. Så skjer det et vendepunkt i dikter. Gråblå skyer skygger foran solen. Han skriver om mennene, damene og hestene han ser på. Det er svært hverdagslig- en helt vanlig dag. Skyene blir tunge, og leseren har ikke lenger deg varme følelsen de fikk fra den varme solen i første vers. I siste vers begynner han slik: “Jeg ser, jeg ser…” Han fortsetter med å skrive at han har kommet på feil klode og at det er så underlig her. I dikter inviterer han leseren til å se på jorden og verden fra utsiden. Han får oss til å tenke gjennom livet og hvor rart det egentlig er at vi går rundt som bitte små maur på denne jorda. Vi er egentlig ganske så maktløse her vi er plassert. Verden er et underlig sted.

Bilder hentet fra

Obstfelder: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/19/492495.html
og solen: http://onkeloscar.net/wordpress/?p=556

Kilde: lærerboka “Grip teksten” for norsk Vg3 studieforberedende utdanningsprogram, skrevet av Dahl, Engelstad, Halvorsen, Jemterud, Torp og Zandjani. Aschehoug 2008.

Modernismen

Modernismen er litteratur epoken som begynte i 1890 og varer frem til i dag. Tidligere epoker har ofte vært videreføringen eller utvikling av enda tidligere epoker, men modernismen var et totalt brudd på alle de tidligere epokene. I denne epoken brøt forfattere radikalt med de gamle uttrykksformene. De ble dannet et nytt språk, og dette gjorde at forfatterne følte seg tryggere på å kommunisere med et skriftspråk de kjente bedre til og var tryggere på. Det var midt i denne epoken at første verdenskrig var, og etter alt det voldsomme som hadde skjedd ble folket generelt mer pessimistiske fordi livssituasjonen var så drastisk. Skepsis, pessimisme og angst var sentrale temaet forfattere skrev om, og da uttrykte de seg ofte slik at de fremstod som hjemløse i en fremmed tilværelse. Etter verdenskrigen var det en helt ny virkelighet, og dette skulle frem. En parallell kulturstrømning under modernismen er tradisjonismen, hvor tradisjonalistene ønsket at kunst skulle forståes av publikum, altså etterligne virkeligheten, og bygger mye på tradisjoner man kan finne igjen i renessansen. En annen retning er postmodernismen som er en blanding av moderne og tradisjonelt, og trangen til å eksperimentere var stor.