Realisme vs. nyrealisme

Realismen var dominant på slutten 1800-tallet, og kom som en reaksjon på opplysningstiden. Det ble satt på fokus at problemer i samfunnet skulle settes under debatt. Det var ogsp et opprør mot romantikken. De skulle nå avsløre nød, undertrykkelse og urettferdighet. Realistene ble oppfattet som optimistiske fordi de mente at menneskene selv kunne gripe inn i sitt liv og endre det. Det er dette som skiller realismen fra den nye retningen innenfor epoken, nemlig nyrealismen, som tok over dominansen på 1900-tallet. Begge tok et oppgjør med romantikken og fokuserte på samfunnets problemer, men forskjellen var at nyrealistene mente at hvert enkelt individ hadde en «skjebne,» og det var derfor ikke mulig å gjøre noe for å redde skjebnen til en for eksempel de fattige eller syke.

Amalie Skram skrev «Karens Jul» i naturalismen, og her skildrer hun svært tydelig den fattige kvinnens stakkarslige liv. Hun tar opp temaer som fattigdom og nød, undertrykkelse av følelser og kvinners nedvergende plass i samfunnet. Hun skriver veldig tydelig om hvor tragisk Karen hadde det, slik andre verk i naturalismen gjør. Andre sentrale temaer i nyrealismen er tvangsekteskap, kritikk av oppdragelse av jenter, og nyrealistene har generelt veldig kritiske holdninger. Noe av det som skiller nyrealismen svært tydelig fra realismen er måten de ikke legger skjul på noen ting som helt. For å få frem det mest tragiske og skape ordentlig tragisk stemning i fortellingene skildrer de blod, svette, spytt, og andre kroppsvæsker som oppkast. Dette er med på å gi et visst inntrykk i hvordan samfunnet faktisk var; ingen ting skulle skjules, og selv om realistene så optimistisk på det, understrekte nyrealistene at var de født fattige, var det deres skjebne, og det ville dø fattige.