Trainspotting!

I dette blogginnlegget skal jeg skrive om filmen Trainspotting etter å ha sett en filmsnutt fra den (http://www.youtube.com/watch?v=zgCprJPSlpA&feature=youtu.be). Jeg skal forsøke å fortelle hvordan en film kan fortelle en historie, samtidig som jeg skal forsøke å finne ut hvordan filmfortellinger skiller seg fra andre skjønnlitterære fortellinger. Jeg skal også si litt om hvilke virkemidler som har ble brukt i YouTube videoen.

Det vi ser i videoen er en mann i kanskje 30 åra, ikke eldre. Han sier at han er nødt til å “take a visit to the mother superior.” Vi får vite hva han mente med dette. Han ser seg rundt og passer på at ingen følger etter han, mens han drar til the mother superior. Dette stedet viser seg å være et sted han kjøper og tar dop. Han setter seg ned og tar en sprøyte, og det neste vi ser er han som “forsvinner gjennom gulvet.” Han blir slept bort av de mennene som solgte han dopet inn i en bil som leverer han til sykehuset. Her ser vi helsepersonalet gjøre sitt beste med å hjelpe han. De gir han en helbredende sprøyte og han overlever dopet. Det var så vidt, men han kom seg gjennom. Det siste vi ser er han som blir plukket opp av foreldrene sine. Moren tilbyr først faren en røyk som takker ja, og deretter mannen som ikke viser noe respons.

Hele filmsnuttet på fem minutter, er en tragisk hendelse i livet til mannen i 30 åra. Måten han kjente langerne på og visste hvordan sprøyten skulle tas, tyder på at dette var noe han var vandt til. Det er tydelig at han ikke har noe lykkelig liv- at han lever et tragisk liv og er avhengig av dop for å komme inn i en verden hvor han ikke er like ulykkelig. Det meste av filmingen er filmet fra vinkler nedenfra, i froskeperspektiv. Dette gjorde at vi ikke fikk et godt innblikk i hvor han befant seg, og bare det han gjorde ble satt i fokus. Det ble filmet rett på da han tok sprøyten, og de ble også filmet fra innsiden av sprøyten i det det ble mindre og mindre igjen i den. Videre var filmingen svært vimlete, og vi fikk et inntrykk av hvor lite kontrollerende det var for han å være høy. Slik jeg forklarte ovenfor etter at han tok sprøyten, forsvant han gjennom gulvet. Dette var et filmfriks, fordi han ikke datt fysisk gjennom gulvet. Dette var en del av filmingen som forklarte hvordan han opplevde å være beruset. For han virket det som om han dvelte ned gjennom gulvet, vekk fra realiteten. På sykehuset fikk vi se redningsmannskapet som prøvde å få liv i han igjen. Personlig la jeg veldig merke til da sykepleieren tok opp en ny sprøyte. Det ble filmet slik at vi så mannen, sykepleieren og sprøyten. Hun satte i sprøyten og etter dette så vi at mannen fikk liv i seg, og det var bare mannen vi så. Sykepleieren var borte. Det var bare mannen som var i fokus, og han pustet andpustent liv gjennom kroppen igjen. Scenen med foreldrene er filmet fra baksetet i bilen. Da er filmingen tilbake til normal- ikke så skjelvende- og det blir en mer rolig stemning. Det hele er mer hverdagslig. Altså, han er tilbake til realiteten igjen.

Hvis jeg skulle ha lest dette utdraget i en bok og ikke sett dette filmatisert, ville det vært helt annerledes. Jeg ville ikke ha fått det samme inntrykket, siden det er vanskelig å forklare svimmelhet og ingen kontroll med ord. Filmen, der i mot, fikk det tydelig fram med måten de forskjellige senene var filmet. Det er nettopp dette som er genialt med filmer som en skjønnlitterær sjanger. Det handler om ulykkelighet og elendighet, og dette er ofte temaer som er vanskelige å få fram. Ved film får man fram fortellingen uten å bruke for mange ord. Man følger med på stemningen i det som blir filmet og denne stemningen gir lettere et inntrykk i hvordan hovedpersonen har det, framfor å forklare med ord, “Han var ulykkelig og følte seg bedre når han tok dop.” Man forstår meningen, men leseren vil ikke klare å innleve seg inn i dramaet like godt som seerne i et slikt tilfelle. Filmer som skjønnlitterær sjanger kan få frem følelser på en annen måte enn andre skjønnlitterære sjangre.  

Bildet hentet fra http://www.imdb.com/title/tt0117951/